acî

Èn årtike di Wiccionaire.

Walon (Rifondou)[candjî]

Etimolodjeye[candjî]

S’ i gn åreut ene sakî ki sepreut cwè åd fwait di l’ etimolodjeye di « acî », el pout stitchî vaici.

Prononçaedje[candjî]

Sustantif[candjî]

singulî pluriyal
acî acîs

acî omrin

  1. (foidjreye) aloyaedje di fier et d’ carbone (a nén d’ pus d’ deus å cint), k’ endè fwait on metå foirt rezistant.
    • Do fel acî, on bår d’ acî, cizea d’ acî, metche d’ acî, usteyes d’ acî.
    • Deur come di l’ acî.
    • Èt, pidjote a midjote,
      vola come ine grande plåye faîte a l’åbe, qui djèmih
      èt fruzih a chaque côp dès bleûs tèyants d’acîr
      Henri Simon.
    • Ca tès vîs mots ont s’tu batous so n’ deûre èglome
      Avou l’ustèye d’acir qui nos wangna nos dreûts,
      Oûy’ minme, qwand on lès d’bite, on ôt co brêre les omes
      Qu’ont flahî, sins lâker, po qu’ nos viquans’ ureûs
      Joseph Mignolet, "Les håyes sont rfloreyes", "Mi lingadje?", 1921, p. 117.

Ratourneures[candjî]

  1. esse tofer å fier et a l’ acî : esse tofer a s’ margayî.

Parintaedje[candjî]

Ortografeyes[candjî]

Après 1900, foû rfondou (Feller, Feller ricandjî, nén Feller) :
Li mot n’ est nén dins : E89, E177a

Ratournaedjes[candjî]

acî