Aller au contenu

Djåke

Èn årtike di Wiccionaire.
Loukîz eto : djåke.

Etimolodjeye

[candjî]

S’ i gn åreut ene sakî ki sepreut cwè åd fwait di l’ etimolodjeye di « Djåke », el pout stitchî vaici.

Prononçaedje

[candjî]

No prôpe

[candjî]

Djåke omrin

  1. omrin ptit no.
    • Djåke, po k’ on djowe si pîce, adjinçnêye ene ariole. Jules Claskin, « Airs di flûte et autres poèmes wallons », édition critique de Maurice Piron, 1956, « Pasquèye », 1922, p.107 (fråze rifondowe).
    • Taiss tu, fré Djåke. Si t' aveus l' miyon ti n' ti rafeyreus nén tant d' aler pexhî. Joseph Mignolet, "Milionêre !" (1934), p.3 (fråze rifondowe).
  2. no d’ famile walon, ki si scrît, asteure, e l’ Estat civil bedje :

Mots d’ aplacaedje

[candjî]

Rilomêye do mot

[candjî]

Poirteu(s) do no :

Ortografeyes

[candjî]
Après 1900, foû rfondou (Feller, Feller ricandjî, nén Feller) :

Ratournaedjes

[candjî]
pitit no